Visjonen til de olympiske leker skulle være at idrettsglade ungdommer fra hele verden møttes til vennskapelig kappestrid. Men en sprinter fra Canada tok mottoet Ciltius. Altius. Fortius. Veldig bokstavelig. Det gikk raskt. Det gikk fort.
Men det gedigne fallet fra store høyder er et av OL-historiens største skandaler.
Ben Johnson
Ben Johnson vant gullmedaljen på 100 meter og satte ny verdensrekord i OL i Seoul i 1988. Med utrolige 9,79 sekunder var han knusende overlegen med en sjokkert Carl Lewis hele 13 hundredeler bak. Den canadiske gullgutten hadde gjort det umenneskelige mulig, og hele verdenspressen rettet kameralinsene mot sprintfenomenet.
Ekspertene rynket på nesen, og dette var ingen vennskaplig kappestrid. Her hadde man en sprinter som lignet mer på en klassisk bodybuilder med mye muskelkjøtt på kroppen og en livsstil som tydelig inkluderte både tunge vekter og fargerike piller.
Store mengder dop
Om 0 til 100 gikk i rakettfart på tartandekket, falt Johnsons status fortere enn tyngdekraften da skandalen var et faktum tre dager senere. Dopingkontrollen viste spor av det forbudte stoffet stanozolol i urinen, og han mistet gullmedaljen og verdensrekorden. Mengden av dop var nok til å drepe en stor elefant i Kenyas nasjonalparken!
«Sabotasje», ropte Ben Johnson, mens den amerikanske sprintkongen Carl Lewis jublet. Han hadde kommet seg etter sjokket, og nå hadde han lagt gullmedaljen rundt sin egen hals. Der skulle den forbli. Det smakte sikkert like godt at det var Game Over for rivalen fra Canada. USA hadde beseiret naboen igjen.
Verdens raskeste mann
Men det var ikke slik at Big Ben kom fra intet. Han hadde sikret to bronsemedaljer i OL i Los Angeles i 1984; 100 meter og 4 x 100 meter stafett, men at hans CV skulle bli stående med bare to olympiske medaljer hadde ingen forventet. I 1987 var han verdens beste på 100 meter, og Lewis hadde blitt beseiret flere ganger i løpet av sesongen.
VM-gullet i Roma inkluderte en fantastisk verdensrekord foran nettopp Carl Lewis. 9,83 var bare vilt! Lewis sutret, Johnson strålte. Det var nye sponsoravtaler hver uke og pengene strømmet inn på bankkontoen. Det var et hatsk rivalisering, og det gikk samtidig rykter om omfattende bruk av doping midler i idretten, spesielt i sprintmiljøet i Canada.
Big Ben
Mens resten av verden hadde nedtelling til Seoul hadde Big Ben store problemer med alle skadene. Det sleit på kroppen, det slet på psyken og han var stresset. Det var tydelig at en skadefri Lewis løp raskere og var i godt slag, og amerikaneren var stor gullfavoritt på 100 meteren.
Gode råd var dyre, alle sprintere har jo et støtteapparat. Men i Johnsons tilfelle kan man vel si at det var mer apparat enn støtte, og han var en enkel fyr som bare ville løpe rett frem i 100 meter. Dessverre skulle det bli tidenes omvei for nasjonens symbol…
Stort apparat i sving for Ben Johnson
Benjamin Sinclair Johnson Jr ble født 1961 i Jamaica. Han kom til Canada som 14-åring med moren etter at faren hadde forsøkt å slå ihjel guttungen. Flere ganger. Men i sitt nye hjemland fikk han fart på beina. Ben Johnson hadde et unikt talent på friidrettsbanen, og han ble senere Canadas beste juniorsprinter med treneren Charlie Francis som mentor.
Det var bare så synd at farsrolle-modellen Francis skulle anbefale anabole steroider, men i følge treneren var det jo helt fornuftig å starte systematisk doping på begynnelsen av 80-tallet; «alle jukset, alle vil bli best og alle brukte doping.»
Startfeltet i OL i 1988 så slik ut:
Bane 1: Robson da Silva fra Brasil – ren
Bane 2: Ray Stewart fra Jamaica – doptatt og utestengt for livstid
Bane 3: Carl Lewis fra – ble tatt i doping, men senere frikjent. Men så var det dette med tannregulering da…
Bane 4: Linford Christie fra Storbritannia – tatt i doping
Bane 5: Calvin Smith fra USA – ren
Bane 6: Ben Johnson fra Canada – tatt i doping tre ganger
Bane 7: Desai Williams fra Canada – brukte doping
Bane 8: Dennis Mitchell fra USA – positiv doptest
Ingen angrende synder
Men snakker vi her om en angrende synder? Nei, ikke akkurat. I 1993 ble Ben Johnson utestengt fra friidrett på livstid etter å ha blitt dopingtatt med testosteron i kroppen. Han tok senere jobben som Maradonas sprinttrener, men uten suksess, og det samme kan vel sies om oppdraget i Libya. Han skulle trene sønnen til Libyas diktator Muammar al-Gaddafi, Al-Sådi, men sistnevnte ble faktisk tatt i doping…