Den olympiske eden ble innført ved åpningen av de olympiske leker i sommer-OL i Antwerpen 1920. Den er et sentralt symbol og et fast rituale i OL, og Pierre de Coubertin er opphavsmannen.
Den olympiske eden avlegges av en utvalgt utøver fra arrangørlandet på vegne av alle deltakende utøvere, og det legges vekt på å vise god sportsånd og at man skal spille etter reglene. OL er noe helt spesielt, mye mer enn bare en lang rekke idrettskonkurranser, og her skal det handle om Fair-play og at det er viktigere å delta enn å vinne.
Den allsidige belgiske svømmeren, fekteren og vannpolo-spilleren Victor Boin avla den første eden på hjemmebane i Antwerpen 1920. Han var også nasjonens flaggbærer og var senere president for Belgias olympiske komite i en 10-årsperiode fra 1955. Antwerpen-OL var det første OL etter 1. verdenskrig, og åpningsseremonien satte en standard for fremtiden med fredsduer, flagg med OL-ringene og eden.
Året var 1952 og det olympiske flagget vaiet i den norske hovedstaden. Norge skulle arrangere Vinter-OL i Oslo, og skihopperen og hedersmannen Torbjørn Falkanger hadde fått det ærefulle oppdraget med å avlegge den olympiske ed. Det var vakre dager med sterke norske resultater og stort publikumsoppmøte.
Den olympisk eden lyder slik på norsk:
“På vegne av alle deltakere lover jeg at vi vil delta i disse olympiske lekene med respekt og lydighet for lekenes regler, forpliktet til en idrett uten doping og dopingmidler, i god sportsånd, til ære for sporten og til heder for våre lag.”
I 1986 tok IOC en beslutning om å arrangere vinterlekene et annet år enn sommer-OL, og derfor gikk den olympiske fakkelen fra Albertville til våre venner på Lillehammer.
“The Decision is … Lillehammer!”
Norge hadde gledet seg til dette i over åtte år, dyre anlegg var klare, maskotene Kristin og Håkon skapte feber blant befolkningen og det lå an til å bli to fenomenale idrettsuker i februar. Norge hadde jo Johan Olav Koss, Bjørn Dæhlie, Thomas Alsgård, Espen Bredesen, Fred Børre Lundberg, Kjetil André Aamodt og edsavlegger Vegard Ulvang. Hva kunne egentlig gå feil?
Men i forkant av OL på Lillehammer 1994 hadde hedersmannen og den meget populære skiløperen Vegard Ulvang yppet på seg en internasjonal motstand av uante dimensjoner. Var han i dårlig humør på grunn av klistersmørning og dårlige ski? Nei, det var alvorligere saker på agendaen.
Du trodde kanskje Bjørn Dæhlie, Torgny Mogren, Vladimir Smirnov og Harri Kirvesniemi var formidable tungvektere å bryne seg på? Men nei, konkurransen i skisporet var det aller minste problem for Kirkenes-gutten akkurat i dagene før OL-åpningen. Han hadde heller ikke noe uoppgjort med den temperamentsfulle italienske duoen Marco Albarello og Maurilio De Zolt, ei heller den russiske distansekongen Aleksej Prokurorov. Vegard Ulvang hadde nemlig fyrt av noen kruttsalver mot de politiske relasjonene i pampeveldet IOC. Og gjett hvem han siktet på? Ja, nemlig presidenten Juan Antonio Samaranch som hadde en ministerfortid i Francos diktatur-regjering i Spania!
Under åpningen av OL på Lillehammer skulle Vegard Ulvang avlegge den olympiske ed på vegne av deltakerne. Men den tydelige kritikken av de verdiene som preget den internasjonale olympiske komite førte raskt til at Samaranch & co mente de hadde hørt nok. De var dritlei både Norge og skistjernen.
De ville faktisk avlyse hele OL-arrangmentet og reise hjem!
Dette var den virkelige OL-floka. IOC følte seg direkte uvelkomne i Norge, og Vegard Ulvang var ønsket som edsavlegger. Det var drama, heftige trusler og ingen mangel på temperatur. Hele OL stod visstnok på spill og Bjørge Stensbøl, Arne Myrvold, Gerhard Heiberg og Kong Harald selv ble ivrige fredsmeklere for å varme opp iskalde relasjoner, mens en illsint Samaranch styrte et maktspill av dimensjoner.
Du kødder ikke med spanjolen, han er jo en talentfull bokser i sin ungdomstid! Heldigvis roet alle seg de neste dagene, fredsduene gjorde seg klare og Vegard Ulvang kunne avlegge en olympisk eden på sin noe stotrende engelsk.
Men Lillehammer-OL er nok mye bedre kjent for folk flest for en annen såpeopera, nemlig Nancy Kerrigan som ble angrepet av konkurrenten Tonya Harding i forkant av mesterskapet. Men de to kråkene er ikke verdt mye spalteplass så vi fortsetter ufortrødent videre.
En edsavleggelse er en enorm ære og Falkanger og Ulvang er i celebert selskap om man tar en titt i historiebøkene. Skøytefenomenet Erik Heiden representerte Vinter-OL 1980 i Lake Placid, mens den uslåelige hekkeløperen Edwin Moses var deltagernes mann da OL-feberen herjet i Los Angeles 1984. Den russiske gymnasten Nikolai Andrianov ledet an i Moskva 1980, multitalentet Pierre Harvey satte vinter-OL 1988 i Calgary på kartet, og den populære kombinertløperen Kenji Ogiwara startet festen i vinter-OL i Nagano i 1998.
Det er dette IOC er så veldig opptatt av, nemlig opphøyet status i forhold til andre sportsbegivenheter. Det var franskmannen og hjernen bak de moderne olympiske leken, Pierre de Coubertin som skapte dette verdimessige grunnlaget som en slags religion hvor sportsmannen skal ære sitt fedre land, sin opprinnelse og sitt flagg. Med symboler, ed og hymne skal OL løftes opp i en høyere sfære med en høytidelig seremoni hvor verdier, løfter og status spres ut til ca. 30 millioner TV-seere som følger med direkte på skjermen.
Åpningsseremonien for de olympiske leker bygger på en religiøs symbolikk:
– OL-flammen
– avleggelsen av den olympiske ed
– statsoverhodet spiller en viktig rolle for å samle folket
– den olympiske hymne
– det olympiske flagget med de fem ringene som symbol på international forståelse og broderskab
– de hvite fredsduene
– innmarsjen av nasjoner med flagg og drakter
– IOC-medlemmer med full kontroll på toppen av maktstigen
Er OL og den olympiske eden virkelig noe så edelt og unik? I løpet av konkurransedagene skal idretten kombinere og forsterke kvalitetene i kropp, vilje og sjel. Utøverne skal vise respekt, forståelse, solidaritet, fair-play og være med på å utvikle et fredelig samfunn.
Dette er altså idealet som styres med jernhånd av en gjeng rike gamle menn med hovedkvarter i Lausanne i Sveits. Det er ihvertfall helt klart at den olympiske eden er utvannet og at IOC gjennomgår store politiske endringer internt. Men la oss avslutte med noen kloke ord fra den spanske diplomaten Juan Antonio Samaranch i slutten av februar 1994:
“Lillehammer-OL er det beste vinter-OL noensinne!“
