Den olympiske makteliten

I olympiske leker er det viktig at deltakerne ikke blander sport og politikk. Men på VIP-tribunen i hvert OL sitter det alltid en liten gruppe av pompøse mennesker som skal behandles som guder. Det har bare vært ni presidenter i IOC gjennom 124 år, men dette lederskapet med storkarer fra høyere samfunnslag bryr seg ikke om idealer, sviktende tilskuertall og endeløse budsjettoverskridelser. De er rett og slett best på festing, den olympiske makteliten.

Den internasjonale olympiske komite

Den internasjonale olympiske komite ble dannet i 1896 og skulle egentlig være en politisk uavhengig organisasjon. De skal avgjøre arrangørbyer og hvilke idretter som skal være med på OL-programmet. Men IOC ble en mektig organisasjon som sitter på rettighetene til OLs varemerker til bruk i markedsføring og media, samt suksessfulle avtaler med internasjonale sponsorer. Vi snakker om gigantiske inntekter for den olympiske makteliten.

Hovedkvarteret ligger i Lausanne i Sveits. Det har aldri vært noen representativ forsamling, men disse celebre medlemmene skal være mektige representanter for IOC i sitt eget hjemland. Organisasjonen er best kjent for sine få men veldig sterke ledere, og nå la oss ta deg gjennom en historie fullstendig uten kvinner fra 1894 til 2020.

Historien

Den greske forretningsmannen Demetrius Vikelas ble raskt byttet ut som tidenes første IOC-president, og grunnleggeren av de moderne olympiske leker Pierre de Coubertin tok over rollen de neste 29 årene inntil 1925, selv om den sveitsiske baronen Godefroy de Blonay gjorde en gjesteopptreden i denne perioden.

Dikteren Coubertin vant faktisk en olympisk gullmedalje i øvelsen lyrikk i 1912, og dette er samme mann som tegnet de kjente OL-ringene som symboliserer de fem verdensdelene. Men Coubertin hadde også latt seg begeistre av Antwerpen-OL i 1920 og arrangementets planlegging og gjennomføring. Da han skulle gå av som president var det normalt å se i egne fine rekker for erstattere.

Den belgiske greven og aristokraten Henri de Baillet-Latour var president i Belgias OL-komite, men nå ble han skrevet inn som ny IOC-president mens forgjengeren ble ærespresident. Alle var fornøyd og det skulle gå nye 17 år før det ble en endring i strukturen. Typisk IOC, der sitter man trygt og lenge.

Sigfrid Edström tar over tronen

Baillet-Latour døde i 1942, og den svenske visepresidenten Sigfrid Edström ble ny mann på tronen i en meget krevende og krigsherjet periode. Han ble sittende i bare 10 år, men han var da samtidig en gammel mann på 82 år. Noe av rivaliseringen mellom Finland og Sverige kan kanskje tilskrives Edström? Det var han som nektet den finske løperlegenden Paavo Nurmi å delta i OL i Los Angeles i 1932. «Du er en profesjonell utøver og da blir du hjemme», sa svensken til den en lynende forbanna finne som selv mente han var en amatør.

Avery Brundage får stafettpinnen

Det er flere som vil dra kjensel på navnet til den neste presidenten. Detroit-fødte Avery Brundage ble femte president i IOC, og han var en tidligere tikjemper som hadde deltatt i OL i Stockholm i 1912. Kunne man forvente seg nytt frisk blod i organisasjonen? Det ble blod, ja – men ikke den type blod man hadde håpet på.

Dessverre er Brundage kjent som stemmen fra OL i Munchen i 1972 etter terrorangrepet mot de israelske deltakerne. Han hadde et klart svar på de kraftige protestene fra de som ønsket at OL skulle avlyses. «Lekene må fortsette!»

Brundage hadde tjent IOC i 20 år da han gikk av etter OL i Munchen, og adelsmannen og baronen Michael Morris eller bedre kjent som Lord Killanin ble innsatt som ny president. Han hadde vært i IOC-systemet allerede siden 1952, visepresident fra 1968 men det var dessverre ikke en storhetstid som ventet.

Det hang en tung mørk skygge over etterspillet fra Munchen-OL. Montreal i 1976 ble en økonomisk fiasko av dimensjoner og den politiske boikotten av OL i Moskva skapte store problemer. Det var samtidig laber interesse utenfor USA for å arrangere sommer-OL i 1980 og 1984, og iren hadde fått nok da han kastet håndkleet inn i ringen i 1980.

Moderniseringen

En tidligere spansk bokser gjorde sin entre, og IOC fikk en ny og mektig president som skulle styre med jernhånd de neste 21 årene. «Stig frem, Juan Antonio Samaranch!» Den tidligere ministeren i Francos regjering var en slu businessmann av internasjonale dimensjoner. Det tok ikke lang tid før IOC begynte å tjene astronomiske summer, og det ble rett og slett en proffere hverdag for alt og alle.

Tre viktige punkter som ble fastlagt tidlig i Samaranchs presidentperiode; OL-symbolene ble brukt meget aktivt i markedsføringen, profesjonelle idrettsutøvere fikk lov til å delta i olympiske leker og den store investeringen på media skapte et unikt kommersielt produkt. Og denne presidenten fikk det alltid som han ville.

Tidligere idrettsutøver og lege Jacques Rogge fra Belgia overtok presidentskapet etter den meget omtalte spanske pampen. Han ble sittende frem til 2013. Hovedoppgaven var nettopp å gjøre omdømmet til IOC bedre, og han mente selv at de hadde det meste på stell internt og at organisasjonen var åpen og etterrettelig. Tro om igjen, Rogge!

Nåværende president

Den sittende presidenten Thomas Bach har trolig innsett at det snart er kroken på døra for flere enn ham. Han har vært veldig tydelig i sin tale om at IOC ønsker at flere vestlige byer skal søke om OL. Det er ingen som vil arrangere olympiske leker lengre. En viss Avery Brundage sa «The Games must go on!» men uten nye arrangørbyer og VIP-tribuner blir det vanskelig for pampene å hygge seg i fremtiden.